Kjeder, anheng, nåler armbånd av gull, sølv, messing, andre metaller
og mye annet av andre materialer
Kristine Themsens Verksted
Kilder: Wikipedia og naob.no
Titan er et lett, sterkt og fleksibelt metall med en sølvaktig glans. Det er nesten like korrosjonsbestandig som platina, og angripes ikke av vann, saltløsninger eller klorgass, men løses opp av sterke syrer. Det oksiderer ikke i romtemperert luft , men i varm luft dannes et oksidsjikt som bremser videre oksidasjon. Titan løses ikke opp av hverken fortynnet saltsyre eller fortynnet svovelsyre.
En av titans mest bemerkelsesverdige egenskaper er at det er sterkt som stål, men er omtrent 45% lettere. Det er 60 % tyngre enn aluminium, men mer enn dobbelt så sterkt. Det mister imidlertid en del av styrken ved temperaturer over 430 °C. Titans kjemiske og fysiske egenskaper er veldig lik de til grunnstoffet Zirkonium.
Titan forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes blant annet i mineralet ilmenitt, som er råstoff for titanproduksjon i Norge. Andre mineraler som inneholder titan er titanitt og rutil (titandioksid). Titan er også funnet i meteoritter og i månesteiner.
Vanlige titanlegeringer inneholder jern og aluminium. Den mest brukte titanlegering er TiAl6V4, også kalt grade 5 som er tilsatt 6% aluminium og 4% vanadium. TiAl6V4 er dobbelt så sterk som vanlig titan og har dessuten lavere egenvekt.
Titans vanligste kjemiske forbindelse titandioksid har en stabil, hvit farge og brukes mye i maling. Titan har også blitt brukt til bygninger.
Til medisinsk bruk egner titan seg godt som implantat-materiale, på grunn av at det ikke er giftig og ikke utløser frastøtningsreaksjon i kroppen.
Tinn er et mykt sølvgrått metall. Hvis rent tinn bøyes gir det fra seg en knitrende lyd på grunn av at krystallene sprekker. Det er korrosjonsbestandig i både ferskvann og saltvann, men angripes av sterke syrer, baser og noen salter. I romtemperatur er tinn formbart, men blir sprøtt ved lavere temperaturer.
Tinn har to allotrope former (krystallstrukturer) ved normalt atmosfæretrykk, gråsvart α-tinn som er stabilt ved temperaturer lavere enn 13,2 °C og sølvhvitt β-tinn som er stabilt over 16 °C. Ved overgang fra β-tinn til α-tinn forandrer krystallstrukturen seg og forvandler tinnet til et grått pulver i en reaksjon som kalles tinnpest. Dette fenomenet forutsetter høy renhetsgrad og tar forholdsvis lang tid. Tinn er ikke giftig.
Ved temperaturer under 3,72 K (Kelvin) blir tinn superledende. En legering av tinn og niob blir brukt kommersielt som superledermateriale.
Tinn er et relativt sjeldent metall. De viktigste forekomstene finnes i mineralet kassiteritt som er det eneste mineralet som benyttes i kommersiell fremstilling.
Tinn brukes som beskyttende sjikt for å hindre at jern ruster (fortinning).
Kokekar av kobber blir også fortinnet for å hindre forgiftning og irrdannelse. Kopper og kar har også vært laget av tinn.
Sølv er et mykt formbart metall som regnes til edelmetallene og tungmetallene. Det er litt hardere enn gull og har en metallisk hvit glans. Rent sølv er svært mykt og en terning på 1 kubikkcentimeter kan trekkes til en 1600 m lang tråd. Det har den høyesteelektriske og termiske ledningsevnen av alle metaller. Sølv er korrosjonsbestandig i romtemperert luft og vann, men oksiderer i luft eller vann som inneholder ozon eller hydrogensulfid.
Sølv har også veldig høy lysrefleksjon. I u-oksiderte snittflater kan så mye som 99,5 % av
synlig lys bli reflektert. Sølv løses opp av oksiderende syrer, som salpetersyre og i varm konsentrert svovelsyre, men er uløselig i saltsyre og natronlut.
Sølvhalogenider er lysfølsomme og brukes i fotografisk film. Misfarget sølvtøy er ofte et resultat av denne egenskapen. Selv om sølv har bedre elektriske egenskaper enn kobber, har pris og sølvets overflateoksidasjon hindret utbredt bruk til elektriske formål.
Sølv forekommer i ren form naturlig som korn, tråder, og klumper. Det finnes også naturlig i kjemiske forbindelser med svovel, arsen, antimon og klor, og i flere malmer og mineraler som sølvglans, pyrargyritt og klorargyritt (hornsølv).
Sink brukes i støpte komponenter, som offeranoder (Offeranoden korroderer, eller spises opp med tiden, men ikke hovedmetallet.), særlig på skip og båter hvor det forekommer jern, kobber og aluminium. Fordi sink er det minst edle av disse metallene, angripes det i stedet for de andre av galvanisk korrosjon. Sink benyttes til galvanisering og varmforzinking av stål (korrosjonsbeskyttelse), og er også mye brukt som et element i legeringer, blant annet i messing (sink/kobber) og i aluminiumlegeringer. Ståltråder i ståltau er ofte belagt med sink.
Som utvalset i plateform har sink vært brukt til mange formål, som støtte for orgelpiper i kirkeorgel og som trykkplater i grafisk industri. I maling er sinkoksid brukt som hvitt pigment.
Sink er et uedelt metall og forekommer derfor aldri fritt i naturen. Sink inntar 23.-plassen over de mest utbredte grunnstoffer på Jorden og finnes i form av en rekke mineraler, blant annet sinkblende, sinkspat (smithsonitt), hemimorfitt og franklinitt.
Platina er et mykt, smibart, formbart, sølvhvitt metall som er svært korrosjonsbestandig. Det oksiderer ikke i luft men angripes av cyanider, halogener, svovel og lut, men løses ikke opp av hverken saltsyre eller salpetersyre. Varmt kongevann løser imidlertid opp platina. Det tåler høye temperaturer og har stabile elektriske egenskaper. Platina har katalytiske egenskaper og er paramagnetisk (magnetiseres i et magnetfelt, men kan ikke gjøres til permanentmagnet).
I pulverform er platina lettantennelig.
Platina forekommer i ren form naturlig, men finnes oftest sammen med andre metaller i forskjellige mineraler som sperrylitt. I Norge finnes Platina blant annet i ultrabasiske bergarter på Leka og som spredte korn i gullførende elvesand i Finnmark.
Nikkel er et sølvhvitt, glinsende metall med utmerket korrosjonsbestandighet og varmefasthet. Det er hardt, men formbart og reagerer hverken med luft eller vann. I svovelsyre løses det langsomt opp, mens i salpetersyre dannes et beskyttende oksidsjikt som hindrer videre angrep. Nikkel er ferromagnetisk med curiepunkt på 354 °C (Curiepunktet eller Curietemperaturen betegner kritisk temperatur for ferromagnetisme. Over Curietemperaturen mister et ferromagnetisk stoff sine ferromagnetiske egenskaper og går over til å bli paramagnetisk),
og har i tillegg magnetostriktive egenskaper (Endrer form når det påføres et varierende magnetisk felt. Eksempel: Den magnetostriktive effekten er kjent for å gi opphav til transformatorers karakteristiske «during»), noe som betyr at materialet forandrer lengde hvis det utsettes for et magnetfelt.
Rent nikkel forekommer bare i jordkjernen og i meteoritter. Nikkelholdige mineraler er forholdsvis utbredt, men inneholder som regel lave konsentrasjoner.
Kobber er et rødlig farget metall. Den karakteristiske fargen kommer av at kobber reflekterer rødt og orange lys og absorberer andre frekvenser i det synlige spekteret, på grunn av dets overflatestruktur. Det er i samme familie i periodesystemet som sølv og gull, og deler mange av egenskapene til disse metallene. Alle har høy ledningsevne av varme og elektrisk strøm. Av grunnstoffene er det bare sølv som har bedre termisk og elektrisk ledningsevne.
Både sølv, gull og kobber er smibare metaller. Kobber er et av de få metallene som forekommer i ren form naturlig.
Kobber er uløselig i vann og i isopropanol, men oksiderer i kontakt med luft. I tørt klima får kobber en tilnærmet usynlig hinne som stanser videre oksidasjon. I fuktig klima dannes basiske kobbersalter med en blågrønn farge som kalles irr. Irr er giftig, så kjeler og kar til matlaging må fortinnes innvendig for å forhindre irring.
Jern er et grått glinsende metall som er mykt, formbart og smibart. Det er korrosjonsbestandig i tørr luft, men i fuktig luft korroderer det og danner rust. Jern binder seg lett til andre stoffer, men er det eneste metallet som ikke danner amalgam med kvikksølv.
Jern er ferromagnetisk, en egenskap svært få andre stoff har. (De fleste tilfeller av magnetisme i hverdagen stammer fra ferro- eller ferrimagnetiske stoffer, såkalte permanentmagneter.)
Rent jern har et smeltepunkt på 1 538 °C og kokepunktet ligger på 2861 °C.
Jern er det metallet det finnes mest av på Jorden.
Gull er et meget mykt, formbart og metallisk gult metall. Det kan trekkes ut i tynne tråder og bankes så tynt at det blir gjennomsiktig. Det er svært korrosjonsbestandig og regnes både som edelmetall og tungmetall.
Gull er uløselig i de fleste syrer; kongevann (en blanding av salpetersyre og saltsyre) er et av svært få unntak. Gull løses opp av flytende cyanidløsninger som benyttes ved kjemisk utvinning av gull. Løsninger med halogenene klor, brom eller jod løser også opp gull, og kan være et mindre giftig alternativ til cyanidløsninger.
Gull har god elektrisk- og termisk ledningsevne, og lar seg lett legere med andre metaller.
Rent metallisk gull er smaksløst og ikke giftig. Gull har en egenvekt på 19 300 kg/m³, og smeltepunktet er 1 064 °C.
Gull var et av de første metallene som ble bearbeidet av mennesker. På grunn av at det forekom i ren og naturlig form var lett å bearbeide og hadde et vakkert og holdbart utseende.
Bly er et tungt og giftig metall med en matt, grå farge. Det regnes som et tungmetall.
Det er et vanlig grunnstoff i store deler av verden, og er relativt lett å utvinne. Bly er mykt og lett å bearbeide. Dets mekaniske styrke kan lett økes ved å legere det med andre metaller, for eksempel antimon. I fuktig luft dannes et beskyttende sjikt av blyoksid.
Bly forekommer sjelden i ren form naturlig, men finnes i noen mineraler som galenitt (blyglans), cerusitt (blykarbonat), krokoitt (blykromat) og anglesitt (blysulfat).
Aluminium er et metallisk grunnstoff med en sølvfarget glans. I kontakt med luft dannes et tynt oksidasjonssjikt på overflaten som forhindrer videre korrosjon.
Det veier omtrent en tredjedel av stål og kobber, og i ren form er det mykt og har lav styrke. For de fleste anvendelser benyttes derfor aluminiumslegeringer som er smibare og lette å bearbeide i maskiner og ved støping.
Aluminium finnes i en rekke mineraler, blant annet feltspat som er et av de vanligste mineralene i jordskorpen. Ren aluminium fremstilles fra jordartene bauksitt/bauxitt og lateritt.
Messingmaske (P.E.)
